Stikkordarkiv: romjul

Romjul

Det er romjul, og mange voksne drikker alkohol til anledningen. Hvor mye tåler barnet ditt at du drikker?

Novella ‘romjul’ skrev jeg i 2017. Den er utgitt i samlingen ‘Vilje – en antologi’, Alea forlag, og er min første utgitte tekst.

.

ROMJUL

Snøflak. Dansende i vinden. Så lett, problemfritt! Hvor bekymringsfritt må det ikke være å være et snøflak?

Friheten, jeg mener, bare tenk på det! Å kunne drive med den svale, behagelige vinden inn i evigheten.

Jeg orker liksom ikke hjem, ikke nå i juleferien. Det er så stressende, jeg må trå så varsomt, passe på hva jeg sier, hva jeg gjør, alt, og alltid. Trå forsiktig.

Lett på tå.

Og årvåken, ikke minst må jeg være det.

Det er så utmattende, slitsomt, men samtidig vil jeg ikke la Maja og Felix være hjemme alene. Eller, de er ikke alene, men alene uten min tilstedeværelse. Det er det som er verst.

De er så mye mindre. De vet ikke å trå varsomt, de skjønner ikke feilene de gjør før det er for sent. I juletider er det ikke bra.

Jeg kjenner en enorm lyst, trang, til å sette meg ned i ei snøfonn, la snøflakene dale lett ned og begrave ansiktet mitt, sakte men sikkert. Begrave hele meg. Ingen trenger å finne meg, det går helt fint! Ingen trenger å finne meg før snøen smelter bort, enda saktere enn den kom.

Men jeg setter meg ikke ned. Det kan jeg ikke. Jeg vet jeg må hjem til slutt, om ikke for min egen del, så for Majas og Felix`. Jo lengre jeg venter, jo mer utsetter jeg mitt eget trøbbel, og jeg lar de to mindre få mer av det. Som om de ikke har nok fra før av.

Jeg går langsomt nedover gata, og lar pekefingeren min gli langs bildørene til en tilfeldig, nedsnødd bil. Gjentar påfunnet på den neste bilen, – til tross all snøen ser jeg det er en fargeløs Tesla, – men jeg følger et annet mønster nå. Ei bølgete, ujevn stripe. Tenker at den stripa representerer livet mitt.

Fullstendig ujevnt.

Jeg gir meg med den visuelle, spontane kunsten, og stikker de iskalde, lettere røde hendene i lomma på den slitte jakka. Jeg er virkelig glad i denne jakka. Den representerer meg ganske bra den også, slitt, kanskje til og med jævlig lei, men den nekter å bli ødelagt. Om så bare med den livsoppgaven å holde noen andre varme, trygge.

Jeg innser at jeg bør, må, sette opp farta, klokka begynner å bli mye, alt for mye, i og med at det er romjul. Maja og Felix kommer til å være livredde når jeg kommer hjem, sannsynligvis ligge under senga på rommet mitt. Jeg kjenner progresjonen. Er blitt vant til den, nå etter hvert. Om jeg ikke er hjemme når det starter vil de gjemme seg på rommet mitt til jeg kommer hjem og kan få dem vekk fra faren. Så jeg pusler hjem, i et alt for bedagelig tempo, men orker ikke annet. Har ikke energi til annet.

Smetter lydløst inn døra og like stille opp trappa.

Jeg finner dem under senga mi. Hvilken overraskelse.

«Miriam,» hvisker Maja vettskremt i det jeg kommer inn soveromsdøra.

«Hei, Maja. Hei, Felix,» hvisker jeg tilbake, rolig. «Kom fram.» De kravler ut fra tilfluktsstedet sitt, og Felix løper med ett bort til meg og omfavner beina mine. «Slapp av, det går fint, jeg er her nå,» sier jeg lavt, trøstende til Felix, før jeg løfter ham opp, selv om han egentlig begynner å bli for stor til det. Maja blir stående midt på gulvet og skjelve.

«Bokser,» mumler Felix.

«Hvor mange?»

«Mange.» Han lener hodet mot halsen min.

«Flasker også,» sier Maja med store øyne.

«Vet du hvor mange?»

Hun holder skjelvende opp sju fingre.

Jeg sukker. Dersom de fikk med seg sju før de gikk, kan jeg fint anta minst ni. Høyst sannsynlig flere. Det vil være rart om det ikke er flere.

Lyder høres fra trappa. Faen. Vi var ikke stille nok. Jeg kjenner jeg angrer på at jeg ikke satte meg ned i den snøhaugen.

Jeg setter fra meg lillebroren min uten noen ord, røsker til meg rommets eneste stol og huker stolryggen under dørhåndtaket. Håper det holder.

«Kom, vi går og setter oss,» sier jeg, så lavt at de nesten ikke hører meg, og drar dem med meg til den ihjelbrukte senga.

Jeg tumler ned på springfjærmadrassen, og de setter seg på hver sin side, inntil meg. Vi er tause, stirrer på døra.

Håndtaket vrenges ned, men stoppes av stolen. Det spretter opp igjen, før det like brutalt slås ned for andre gang. Jeg legger armene mine rundt de to mindre. Han kjefter høyt fra andre siden av døren. Ingenting hørbart, alt sies for utydelig til det. Maja gråter stille. Felix begraver ansiktet sitt i genseren min, og banningen forsvinner bortover gangen, før et smell høres i det neste dør blir slått opp.

Et lite hikst krysser fireåringens lepper.

«Shh …» mumler jeg stille. Jeg drar ham ekstra godt inntil meg. Jeg stryker Maja over ryggen, og kysser Felix på hodet.

«Bokser,» hikster han.

«Flasker,» tilføyer Maja gråtkvalt.

«Det er snart nyttårsaften.» Jeg trekker dem begge tettere inntil meg. Så nært som overhodet mulig. Jeg tenker på snøfonna. Vi kunne sittet der alle tre. «Det er snart over.»