Kategoriarkiv: Mine verk

En egoistisk hamster

‘En egoistisk hamster’ er et essay skrevet om hamstringa som foregår i disse tider.
– KS


EN EGOISTISK HAMSTER

«Bakermester Harepus er en dyktig baker
I sitt kakebakerhus
Baker baker Harepus
Mange gode kaker
Her er kaker nok å få
For en hel familie
Noen store, noen små
Noen er med sukker på
Og noen med vanilje»
– Thorbjørn Egner
Men når hele byen baker brød, går bakemesteren konkurs, og melet kan han bare drømme om. 

Jeg var i butikken forleden dag. Jeg skulle ha mel til vaflene mine. Det var tomt.
«Travelt i dag?» spør jeg damen i kassen.
Hun blåser opp kinnene og hever øyenbrynene til svar.
«Jøss, såpass?»
«Det har vært rene julehandelen fra marerittene mine.» 
Jeg går videre til neste butikk. Og neste. Og neste. «Tomt for mel, dere òg?» spør jeg, halvt muntert, halvt oppgitt. Jeg ser dystert på den vaffelplanen.
«Å ja, det var utsolgt klokka halv tre,» svarer kassemannen alvorlig. Jeg er innom den femte butikken før jeg finner mel. Jeg tar én sjuskete pakke. Vanligvis ville jeg kjøpt meg en trepakning når jeg først skal ha mel, men det er desperasjon etter varer. De er nesten tomme, her også. Butikkene fylles selvsagt opp igjen de neste par dagene, men pågangen letter lite.

En krisesituasjon oppstår i verden. Mange land sperrer innbyggerne inne med makt for å hindre utbredelse. I Norge derimot, får vi en mild anbefaling om å ikke reise så mye. Men så, nærmest over natten, kollapser hele systemet vårt. Skoler og barnehager stenges på ubestemt tid. Alle utenlandsreisende settes i karantene. Nettet bukker nesten under av vekten av folk som skal jobbe hjemmefra. Det meste stenger. Folk panikk-kjøper. Vi er blitt redusert til dyr drevet av de mest grunnleggende overlevelsesinstinkter. Vi er blitt hamstrende hamstre. 

«Hamsteren spiser frø, røtter og planter, dessuten insekter og smådyr. Den hamstrer ivrig, og et lager kan inneholde opptil 65 kg føde. (…) Om vinteren går den i dvale dypt nede i en gang, men våkner omtrent én gang i uka for å spise av lageret.» – Store norske leksikon
En vinterdvale har lagt seg over landet vårt, og vi må se lenge etter sola. Den siste kvalifiserte spådommen lød at pandemien vil luske rundt LENGE; mørketida vil vare minimum til august. Vi går altså en mørk sommer i vente. Du trodde det har vært ille så langt? Pandemien har så vidt begynt. 

Jeg går tur med en venninne. Vi prater om de hypotetiske utfallene av en slik pandemi, som nå brer seg rundt verden som et tungt teppe av uante følger. Vi snakker samfunnskollaps. Store økonomiske konsekvenser. Psykiske helseproblemer. Et åpenlyst drap på hele den kulturelle sektoren. Konsekvenser for utdanning. Men også eventuelle positive ting. En verdensomspennende krise kan vise viktigheten av selvberging. Gjøre luften renere. Det kan få frem solidariteten i mennesket. Skape en felles dugnad. Aldri så ille at det ikke er godt for noe. Men solidariteten svikter.

Redselen, for at det ikke er nok til dem, driver folk til å hamstre. Men matbutikkene vil ikke stenge uansett. Og når en stor nok andel mennesker hamstrer, blir det ikke noe igjen til resten. Dersom ingen hamstrer, blir det nok til alle. Det er enkel matematikk. Det kan virke som om rasjonalitet og mattekunnskaper er det første som ryker i krisesituasjoner. Kanskje voksne burde hatt hjemmeundervisning, de også. Sitatet «Kan de ikke bare spise kaker?» (feilaktig tillagt Marie Antoinette) er visst blitt allmenn tankegang.

Ordet solidaritet kommer fra latin, solidum, og betyr «hele summen». I et solidarisk samfunn, deler vi ikke på mel, toalettpapir og livsnødvendig medisin. I et solidarisk samfunn deler vi ikke morsmelkerstatningen med andre småbarnsmødre. For det er ikke det solidaritet er. Tilsynelatende er det som definerer et solidarisk samfunn i disse dager, det å ha «hele summen» for seg selv.

Ungdommens prioriteringsevne oppi det hele er imponerende. Kun en time etter vi ble sendt hjem fra skolen hadde en i klassen spurt «Noen som vil finne på noe?», en annen «Hvem blir med ut for å spise?» og en tredje invitert til fest på lørdag. En slik konsekvens av stenging av skoler gir nærmest motsatt virkning av den planlagte. Og de voksne er ikke mye bedre. Mange bryter karantenene «fordi de kjeder seg». Vår forståelse for konsekvenser er minimal. Vår ansvarsfølelse omtrent ikke-eksisterende. Den norske dugnadsånden svikter.

Det kan se ut som om halvparten har panikk for korona. Resten gir faen. Ingen av delene er bra.  Folk må slutte å undervurdere pandemien. Men vi må også passe på så vi ikke får panikk, det gagner ingen kritisk situasjon. Det vil si: hold deg til karantenen din, hold avstand fra folk, oppretthold håndhygiene etc, men ikke slå ned folk fordi de er asiater, eller hamstre som om du er en egoistisk hamster som skal i vinterdvale.

Hamstre er i grunn ikke egoistiske dyr. De skjønner ikke at »hvis jeg lagrer 5 kilo nøtter ekstra, får nabohamsteren 5 kilo mindre». De mangler selve begrepet. Mennesket derimot, som ikke bare stadig hevder å være et overdyr, men også overmenneske, burde være i stand til å dunke på sitt moralske kompass når det henger seg opp. Hamsteren hamstrer altså ikke ut ifra egoisme. Det gjør vi.

Bakemesteren måtte gi seg selv sparken, samfunnet har stoppet opp, og vi sperrer inne rasjonalitet og henter fram vår indre hamster. Vi blir en egoistisk utgave av et dyr, et dyr som i utgangspunktet ikke har kapasitet for egoisme.

«Bakemester Harepus er byens dyktigste baker. 
Men baker Bakermester baker ikke flere kaker.
For butikkene er tomme,
og leverandøren måtte si stopp –
Bakemesteren fikk ikke annet valg
enn å måtte si opp.» 

Bildet er fra Thorbjørn Egners «Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen»

Romjul

Det er romjul, og mange voksne drikker alkohol til anledningen. Hvor mye tåler barnet ditt at du drikker?

Novella ‘romjul’ skrev jeg i 2017. Den er utgitt i samlingen ‘Vilje – en antologi’, Alea forlag, og er min første utgitte tekst.

.

ROMJUL

Snøflak. Dansende i vinden. Så lett, problemfritt! Hvor bekymringsfritt må det ikke være å være et snøflak?

Friheten, jeg mener, bare tenk på det! Å kunne drive med den svale, behagelige vinden inn i evigheten.

Jeg orker liksom ikke hjem, ikke nå i juleferien. Det er så stressende, jeg må trå så varsomt, passe på hva jeg sier, hva jeg gjør, alt, og alltid. Trå forsiktig.

Lett på tå.

Og årvåken, ikke minst må jeg være det.

Det er så utmattende, slitsomt, men samtidig vil jeg ikke la Maja og Felix være hjemme alene. Eller, de er ikke alene, men alene uten min tilstedeværelse. Det er det som er verst.

De er så mye mindre. De vet ikke å trå varsomt, de skjønner ikke feilene de gjør før det er for sent. I juletider er det ikke bra.

Jeg kjenner en enorm lyst, trang, til å sette meg ned i ei snøfonn, la snøflakene dale lett ned og begrave ansiktet mitt, sakte men sikkert. Begrave hele meg. Ingen trenger å finne meg, det går helt fint! Ingen trenger å finne meg før snøen smelter bort, enda saktere enn den kom.

Men jeg setter meg ikke ned. Det kan jeg ikke. Jeg vet jeg må hjem til slutt, om ikke for min egen del, så for Majas og Felix`. Jo lengre jeg venter, jo mer utsetter jeg mitt eget trøbbel, og jeg lar de to mindre få mer av det. Som om de ikke har nok fra før av.

Jeg går langsomt nedover gata, og lar pekefingeren min gli langs bildørene til en tilfeldig, nedsnødd bil. Gjentar påfunnet på den neste bilen, – til tross all snøen ser jeg det er en fargeløs Tesla, – men jeg følger et annet mønster nå. Ei bølgete, ujevn stripe. Tenker at den stripa representerer livet mitt.

Fullstendig ujevnt.

Jeg gir meg med den visuelle, spontane kunsten, og stikker de iskalde, lettere røde hendene i lomma på den slitte jakka. Jeg er virkelig glad i denne jakka. Den representerer meg ganske bra den også, slitt, kanskje til og med jævlig lei, men den nekter å bli ødelagt. Om så bare med den livsoppgaven å holde noen andre varme, trygge.

Jeg innser at jeg bør, må, sette opp farta, klokka begynner å bli mye, alt for mye, i og med at det er romjul. Maja og Felix kommer til å være livredde når jeg kommer hjem, sannsynligvis ligge under senga på rommet mitt. Jeg kjenner progresjonen. Er blitt vant til den, nå etter hvert. Om jeg ikke er hjemme når det starter vil de gjemme seg på rommet mitt til jeg kommer hjem og kan få dem vekk fra faren. Så jeg pusler hjem, i et alt for bedagelig tempo, men orker ikke annet. Har ikke energi til annet.

Smetter lydløst inn døra og like stille opp trappa.

Jeg finner dem under senga mi. Hvilken overraskelse.

«Miriam,» hvisker Maja vettskremt i det jeg kommer inn soveromsdøra.

«Hei, Maja. Hei, Felix,» hvisker jeg tilbake, rolig. «Kom fram.» De kravler ut fra tilfluktsstedet sitt, og Felix løper med ett bort til meg og omfavner beina mine. «Slapp av, det går fint, jeg er her nå,» sier jeg lavt, trøstende til Felix, før jeg løfter ham opp, selv om han egentlig begynner å bli for stor til det. Maja blir stående midt på gulvet og skjelve.

«Bokser,» mumler Felix.

«Hvor mange?»

«Mange.» Han lener hodet mot halsen min.

«Flasker også,» sier Maja med store øyne.

«Vet du hvor mange?»

Hun holder skjelvende opp sju fingre.

Jeg sukker. Dersom de fikk med seg sju før de gikk, kan jeg fint anta minst ni. Høyst sannsynlig flere. Det vil være rart om det ikke er flere.

Lyder høres fra trappa. Faen. Vi var ikke stille nok. Jeg kjenner jeg angrer på at jeg ikke satte meg ned i den snøhaugen.

Jeg setter fra meg lillebroren min uten noen ord, røsker til meg rommets eneste stol og huker stolryggen under dørhåndtaket. Håper det holder.

«Kom, vi går og setter oss,» sier jeg, så lavt at de nesten ikke hører meg, og drar dem med meg til den ihjelbrukte senga.

Jeg tumler ned på springfjærmadrassen, og de setter seg på hver sin side, inntil meg. Vi er tause, stirrer på døra.

Håndtaket vrenges ned, men stoppes av stolen. Det spretter opp igjen, før det like brutalt slås ned for andre gang. Jeg legger armene mine rundt de to mindre. Han kjefter høyt fra andre siden av døren. Ingenting hørbart, alt sies for utydelig til det. Maja gråter stille. Felix begraver ansiktet sitt i genseren min, og banningen forsvinner bortover gangen, før et smell høres i det neste dør blir slått opp.

Et lite hikst krysser fireåringens lepper.

«Shh …» mumler jeg stille. Jeg drar ham ekstra godt inntil meg. Jeg stryker Maja over ryggen, og kysser Felix på hodet.

«Bokser,» hikster han.

«Flasker,» tilføyer Maja gråtkvalt.

«Det er snart nyttårsaften.» Jeg trekker dem begge tettere inntil meg. Så nært som overhodet mulig. Jeg tenker på snøfonna. Vi kunne sittet der alle tre. «Det er snart over.»

Death

DEATH

Death knocked mistakenly
on your very door.
«Are you ready?» Death asked
your child, who opened.
«Yes,» answered your child,
and left the earth
way too soon.

K. K. D. S


Kunstner bak teikning: Malin Sandvik Hovik, instagram: malineh123456

Drar du?

Drar du?

Vent, hva – drar du?
Sånn, for godt?
Blei ikke vi nett kjent?
Hadde vi det ikke bra?
Og så drar du …
Det var best for deg, jeg skjønner jo det,
men hva med meg?
Skal jeg bare bli igjen her, jeg da?
Jeg er kanskje urimelig,
men jeg hadde da forventet flere år
da vi blei kjent.
Ikke dette.
Definitivt ikke dette.
Litt egoistisk av meg, da,
men man drar jo ikke fra uferdige ting?
«Vi tar det igjen når jeg kommer tilbake.»
Men, er du sikker på at du gjør det, da?
Du veit det jo ikke.
Jeg bare synes det er urettferdig,
Jeg blei jo glad i deg med vilje –
jeg trodde vi fikk nok tid.
Men så drar du helt plutselig.
Hva skjedde her nå?
Jeg er ikke helt sikker.
Men jeg håper du får det fint, da.

– K.K.D.S 

Guten i sin mors poncho

No har eg nett vore i hovudstaden på prisutdeling. Fritt ord har ein årleg konkurranse for VGS-elevar. I år var temaet ‘Tegning som ytring’, og mitt bidrag var diktet ‘Guten i sin mors ponco’. Eg vann ein av to andreprisar. Under kan du lese diktet. – KS


Guten i sin mors poncho

Ein gut på sju
teikna ei teikning
med alvorstema
og fekk beskjed
om å teikne noko anna.

Det er vel meir passande
med båt og bil og sumardraumar
enn mareritt og store flaumar
som me druknar i.
I ein barneskule.
I ein teiknepause.

Ein gut på åtte
har teikna fleire teikningar,
og ein gut ber.
Men guten sluttar.
Han har gitt mange hint til no,
ingen ser.

Ein gut på ni
leiker ikkje lenger.
Guten er stille og for seg sjølv
og ikkje lenger sosial.
Mor hans forstår ikkje
kor gladguten vart av.

Ein gut på ti
blir undersøkt av instansane.
Av alle saman, det har blitt ei vane.
Han har forklart for lenge sia,
men ingen brydde seg.
‘Det nyttar ikkje seie frå.’

Ein gut på elleve
søv i mor si sin poncho.
Dei sit saman i sofaen, han inntil ho.
Dei blir større, åtferdsproblema;
vald mot medelevar, mot læraren,
ingen forstår.
Og tida går.

Ein gut på tolv
tok livet av seg.
Ingen forstod.
Gutar på tolv gjer jo ikkje sånt,
eller?

Men ein gut på sju
han sa ifrå,
med teikninga,
og fekk beskjed
om å teikne
noko anna.

Bilete frå utstillinga .