En egoistisk hamster

‘En egoistisk hamster’ er et essay skrevet om hamstringa som foregår i disse tider.
– KS


EN EGOISTISK HAMSTER

«Bakermester Harepus er en dyktig baker
I sitt kakebakerhus
Baker baker Harepus
Mange gode kaker
Her er kaker nok å få
For en hel familie
Noen store, noen små
Noen er med sukker på
Og noen med vanilje»
– Thorbjørn Egner
Men når hele byen baker brød, går bakemesteren konkurs, og melet kan han bare drømme om. 

Jeg var i butikken forleden dag. Jeg skulle ha mel til vaflene mine. Det var tomt.
«Travelt i dag?» spør jeg damen i kassen.
Hun blåser opp kinnene og hever øyenbrynene til svar.
«Jøss, såpass?»
«Det har vært rene julehandelen fra marerittene mine.» 
Jeg går videre til neste butikk. Og neste. Og neste. «Tomt for mel, dere òg?» spør jeg, halvt muntert, halvt oppgitt. Jeg ser dystert på den vaffelplanen.
«Å ja, det var utsolgt klokka halv tre,» svarer kassemannen alvorlig. Jeg er innom den femte butikken før jeg finner mel. Jeg tar én sjuskete pakke. Vanligvis ville jeg kjøpt meg en trepakning når jeg først skal ha mel, men det er desperasjon etter varer. De er nesten tomme, her også. Butikkene fylles selvsagt opp igjen de neste par dagene, men pågangen letter lite.

En krisesituasjon oppstår i verden. Mange land sperrer innbyggerne inne med makt for å hindre utbredelse. I Norge derimot, får vi en mild anbefaling om å ikke reise så mye. Men så, nærmest over natten, kollapser hele systemet vårt. Skoler og barnehager stenges på ubestemt tid. Alle utenlandsreisende settes i karantene. Nettet bukker nesten under av vekten av folk som skal jobbe hjemmefra. Det meste stenger. Folk panikk-kjøper. Vi er blitt redusert til dyr drevet av de mest grunnleggende overlevelsesinstinkter. Vi er blitt hamstrende hamstre. 

«Hamsteren spiser frø, røtter og planter, dessuten insekter og smådyr. Den hamstrer ivrig, og et lager kan inneholde opptil 65 kg føde. (…) Om vinteren går den i dvale dypt nede i en gang, men våkner omtrent én gang i uka for å spise av lageret.» – Store norske leksikon
En vinterdvale har lagt seg over landet vårt, og vi må se lenge etter sola. Den siste kvalifiserte spådommen lød at pandemien vil luske rundt LENGE; mørketida vil vare minimum til august. Vi går altså en mørk sommer i vente. Du trodde det har vært ille så langt? Pandemien har så vidt begynt. 

Jeg går tur med en venninne. Vi prater om de hypotetiske utfallene av en slik pandemi, som nå brer seg rundt verden som et tungt teppe av uante følger. Vi snakker samfunnskollaps. Store økonomiske konsekvenser. Psykiske helseproblemer. Et åpenlyst drap på hele den kulturelle sektoren. Konsekvenser for utdanning. Men også eventuelle positive ting. En verdensomspennende krise kan vise viktigheten av selvberging. Gjøre luften renere. Det kan få frem solidariteten i mennesket. Skape en felles dugnad. Aldri så ille at det ikke er godt for noe. Men solidariteten svikter.

Redselen, for at det ikke er nok til dem, driver folk til å hamstre. Men matbutikkene vil ikke stenge uansett. Og når en stor nok andel mennesker hamstrer, blir det ikke noe igjen til resten. Dersom ingen hamstrer, blir det nok til alle. Det er enkel matematikk. Det kan virke som om rasjonalitet og mattekunnskaper er det første som ryker i krisesituasjoner. Kanskje voksne burde hatt hjemmeundervisning, de også. Sitatet «Kan de ikke bare spise kaker?» (feilaktig tillagt Marie Antoinette) er visst blitt allmenn tankegang.

Ordet solidaritet kommer fra latin, solidum, og betyr «hele summen». I et solidarisk samfunn, deler vi ikke på mel, toalettpapir og livsnødvendig medisin. I et solidarisk samfunn deler vi ikke morsmelkerstatningen med andre småbarnsmødre. For det er ikke det solidaritet er. Tilsynelatende er det som definerer et solidarisk samfunn i disse dager, det å ha «hele summen» for seg selv.

Ungdommens prioriteringsevne oppi det hele er imponerende. Kun en time etter vi ble sendt hjem fra skolen hadde en i klassen spurt «Noen som vil finne på noe?», en annen «Hvem blir med ut for å spise?» og en tredje invitert til fest på lørdag. En slik konsekvens av stenging av skoler gir nærmest motsatt virkning av den planlagte. Og de voksne er ikke mye bedre. Mange bryter karantenene «fordi de kjeder seg». Vår forståelse for konsekvenser er minimal. Vår ansvarsfølelse omtrent ikke-eksisterende. Den norske dugnadsånden svikter.

Det kan se ut som om halvparten har panikk for korona. Resten gir faen. Ingen av delene er bra.  Folk må slutte å undervurdere pandemien. Men vi må også passe på så vi ikke får panikk, det gagner ingen kritisk situasjon. Det vil si: hold deg til karantenen din, hold avstand fra folk, oppretthold håndhygiene etc, men ikke slå ned folk fordi de er asiater, eller hamstre som om du er en egoistisk hamster som skal i vinterdvale.

Hamstre er i grunn ikke egoistiske dyr. De skjønner ikke at »hvis jeg lagrer 5 kilo nøtter ekstra, får nabohamsteren 5 kilo mindre». De mangler selve begrepet. Mennesket derimot, som ikke bare stadig hevder å være et overdyr, men også overmenneske, burde være i stand til å dunke på sitt moralske kompass når det henger seg opp. Hamsteren hamstrer altså ikke ut ifra egoisme. Det gjør vi.

Bakemesteren måtte gi seg selv sparken, samfunnet har stoppet opp, og vi sperrer inne rasjonalitet og henter fram vår indre hamster. Vi blir en egoistisk utgave av et dyr, et dyr som i utgangspunktet ikke har kapasitet for egoisme.

«Bakemester Harepus er byens dyktigste baker. 
Men baker Bakermester baker ikke flere kaker.
For butikkene er tomme,
og leverandøren måtte si stopp –
Bakemesteren fikk ikke annet valg
enn å måtte si opp.» 

Bildet er fra Thorbjørn Egners «Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen»

Legg igjen en kommentar