En egoistisk hamster

‘En egoistisk hamster’ er et essay skrevet om hamstringa som foregår i disse tider.
– KS


EN EGOISTISK HAMSTER

«Bakermester Harepus er en dyktig baker
I sitt kakebakerhus
Baker baker Harepus
Mange gode kaker
Her er kaker nok å få
For en hel familie
Noen store, noen små
Noen er med sukker på
Og noen med vanilje»
– Thorbjørn Egner
Men når hele byen baker brød, går bakemesteren konkurs, og melet kan han bare drømme om. 

Jeg var i butikken forleden dag. Jeg skulle ha mel til vaflene mine. Det var tomt.
«Travelt i dag?» spør jeg damen i kassen.
Hun blåser opp kinnene og hever øyenbrynene til svar.
«Jøss, såpass?»
«Det har vært rene julehandelen fra marerittene mine.» 
Jeg går videre til neste butikk. Og neste. Og neste. «Tomt for mel, dere òg?» spør jeg, halvt muntert, halvt oppgitt. Jeg ser dystert på den vaffelplanen.
«Å ja, det var utsolgt klokka halv tre,» svarer kassemannen alvorlig. Jeg er innom den femte butikken før jeg finner mel. Jeg tar én sjuskete pakke. Vanligvis ville jeg kjøpt meg en trepakning når jeg først skal ha mel, men det er desperasjon etter varer. De er nesten tomme, her også. Butikkene fylles selvsagt opp igjen de neste par dagene, men pågangen letter lite.

En krisesituasjon oppstår i verden. Mange land sperrer innbyggerne inne med makt for å hindre utbredelse. I Norge derimot, får vi en mild anbefaling om å ikke reise så mye. Men så, nærmest over natten, kollapser hele systemet vårt. Skoler og barnehager stenges på ubestemt tid. Alle utenlandsreisende settes i karantene. Nettet bukker nesten under av vekten av folk som skal jobbe hjemmefra. Det meste stenger. Folk panikk-kjøper. Vi er blitt redusert til dyr drevet av de mest grunnleggende overlevelsesinstinkter. Vi er blitt hamstrende hamstre. 

«Hamsteren spiser frø, røtter og planter, dessuten insekter og smådyr. Den hamstrer ivrig, og et lager kan inneholde opptil 65 kg føde. (…) Om vinteren går den i dvale dypt nede i en gang, men våkner omtrent én gang i uka for å spise av lageret.» – Store norske leksikon
En vinterdvale har lagt seg over landet vårt, og vi må se lenge etter sola. Den siste kvalifiserte spådommen lød at pandemien vil luske rundt LENGE; mørketida vil vare minimum til august. Vi går altså en mørk sommer i vente. Du trodde det har vært ille så langt? Pandemien har så vidt begynt. 

Jeg går tur med en venninne. Vi prater om de hypotetiske utfallene av en slik pandemi, som nå brer seg rundt verden som et tungt teppe av uante følger. Vi snakker samfunnskollaps. Store økonomiske konsekvenser. Psykiske helseproblemer. Et åpenlyst drap på hele den kulturelle sektoren. Konsekvenser for utdanning. Men også eventuelle positive ting. En verdensomspennende krise kan vise viktigheten av selvberging. Gjøre luften renere. Det kan få frem solidariteten i mennesket. Skape en felles dugnad. Aldri så ille at det ikke er godt for noe. Men solidariteten svikter.

Redselen, for at det ikke er nok til dem, driver folk til å hamstre. Men matbutikkene vil ikke stenge uansett. Og når en stor nok andel mennesker hamstrer, blir det ikke noe igjen til resten. Dersom ingen hamstrer, blir det nok til alle. Det er enkel matematikk. Det kan virke som om rasjonalitet og mattekunnskaper er det første som ryker i krisesituasjoner. Kanskje voksne burde hatt hjemmeundervisning, de også. Sitatet «Kan de ikke bare spise kaker?» (feilaktig tillagt Marie Antoinette) er visst blitt allmenn tankegang.

Ordet solidaritet kommer fra latin, solidum, og betyr «hele summen». I et solidarisk samfunn, deler vi ikke på mel, toalettpapir og livsnødvendig medisin. I et solidarisk samfunn deler vi ikke morsmelkerstatningen med andre småbarnsmødre. For det er ikke det solidaritet er. Tilsynelatende er det som definerer et solidarisk samfunn i disse dager, det å ha «hele summen» for seg selv.

Ungdommens prioriteringsevne oppi det hele er imponerende. Kun en time etter vi ble sendt hjem fra skolen hadde en i klassen spurt «Noen som vil finne på noe?», en annen «Hvem blir med ut for å spise?» og en tredje invitert til fest på lørdag. En slik konsekvens av stenging av skoler gir nærmest motsatt virkning av den planlagte. Og de voksne er ikke mye bedre. Mange bryter karantenene «fordi de kjeder seg». Vår forståelse for konsekvenser er minimal. Vår ansvarsfølelse omtrent ikke-eksisterende. Den norske dugnadsånden svikter.

Det kan se ut som om halvparten har panikk for korona. Resten gir faen. Ingen av delene er bra.  Folk må slutte å undervurdere pandemien. Men vi må også passe på så vi ikke får panikk, det gagner ingen kritisk situasjon. Det vil si: hold deg til karantenen din, hold avstand fra folk, oppretthold håndhygiene etc, men ikke slå ned folk fordi de er asiater, eller hamstre som om du er en egoistisk hamster som skal i vinterdvale.

Hamstre er i grunn ikke egoistiske dyr. De skjønner ikke at »hvis jeg lagrer 5 kilo nøtter ekstra, får nabohamsteren 5 kilo mindre». De mangler selve begrepet. Mennesket derimot, som ikke bare stadig hevder å være et overdyr, men også overmenneske, burde være i stand til å dunke på sitt moralske kompass når det henger seg opp. Hamsteren hamstrer altså ikke ut ifra egoisme. Det gjør vi.

Bakemesteren måtte gi seg selv sparken, samfunnet har stoppet opp, og vi sperrer inne rasjonalitet og henter fram vår indre hamster. Vi blir en egoistisk utgave av et dyr, et dyr som i utgangspunktet ikke har kapasitet for egoisme.

«Bakemester Harepus er byens dyktigste baker. 
Men baker Bakermester baker ikke flere kaker.
For butikkene er tomme,
og leverandøren måtte si stopp –
Bakemesteren fikk ikke annet valg
enn å måtte si opp.» 

Bildet er fra Thorbjørn Egners «Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen»

Romjul

Det er romjul, og mange voksne drikker alkohol til anledningen. Hvor mye tåler barnet ditt at du drikker?

Novella ‘romjul’ skrev jeg i 2017. Den er utgitt i samlingen ‘Vilje – en antologi’, Alea forlag, og er min første utgitte tekst.

.

ROMJUL

Snøflak. Dansende i vinden. Så lett, problemfritt! Hvor bekymringsfritt må det ikke være å være et snøflak?

Friheten, jeg mener, bare tenk på det! Å kunne drive med den svale, behagelige vinden inn i evigheten.

Jeg orker liksom ikke hjem, ikke nå i juleferien. Det er så stressende, jeg må trå så varsomt, passe på hva jeg sier, hva jeg gjør, alt, og alltid. Trå forsiktig.

Lett på tå.

Og årvåken, ikke minst må jeg være det.

Det er så utmattende, slitsomt, men samtidig vil jeg ikke la Maja og Felix være hjemme alene. Eller, de er ikke alene, men alene uten min tilstedeværelse. Det er det som er verst.

De er så mye mindre. De vet ikke å trå varsomt, de skjønner ikke feilene de gjør før det er for sent. I juletider er det ikke bra.

Jeg kjenner en enorm lyst, trang, til å sette meg ned i ei snøfonn, la snøflakene dale lett ned og begrave ansiktet mitt, sakte men sikkert. Begrave hele meg. Ingen trenger å finne meg, det går helt fint! Ingen trenger å finne meg før snøen smelter bort, enda saktere enn den kom.

Men jeg setter meg ikke ned. Det kan jeg ikke. Jeg vet jeg må hjem til slutt, om ikke for min egen del, så for Majas og Felix`. Jo lengre jeg venter, jo mer utsetter jeg mitt eget trøbbel, og jeg lar de to mindre få mer av det. Som om de ikke har nok fra før av.

Jeg går langsomt nedover gata, og lar pekefingeren min gli langs bildørene til en tilfeldig, nedsnødd bil. Gjentar påfunnet på den neste bilen, – til tross all snøen ser jeg det er en fargeløs Tesla, – men jeg følger et annet mønster nå. Ei bølgete, ujevn stripe. Tenker at den stripa representerer livet mitt.

Fullstendig ujevnt.

Jeg gir meg med den visuelle, spontane kunsten, og stikker de iskalde, lettere røde hendene i lomma på den slitte jakka. Jeg er virkelig glad i denne jakka. Den representerer meg ganske bra den også, slitt, kanskje til og med jævlig lei, men den nekter å bli ødelagt. Om så bare med den livsoppgaven å holde noen andre varme, trygge.

Jeg innser at jeg bør, må, sette opp farta, klokka begynner å bli mye, alt for mye, i og med at det er romjul. Maja og Felix kommer til å være livredde når jeg kommer hjem, sannsynligvis ligge under senga på rommet mitt. Jeg kjenner progresjonen. Er blitt vant til den, nå etter hvert. Om jeg ikke er hjemme når det starter vil de gjemme seg på rommet mitt til jeg kommer hjem og kan få dem vekk fra faren. Så jeg pusler hjem, i et alt for bedagelig tempo, men orker ikke annet. Har ikke energi til annet.

Smetter lydløst inn døra og like stille opp trappa.

Jeg finner dem under senga mi. Hvilken overraskelse.

«Miriam,» hvisker Maja vettskremt i det jeg kommer inn soveromsdøra.

«Hei, Maja. Hei, Felix,» hvisker jeg tilbake, rolig. «Kom fram.» De kravler ut fra tilfluktsstedet sitt, og Felix løper med ett bort til meg og omfavner beina mine. «Slapp av, det går fint, jeg er her nå,» sier jeg lavt, trøstende til Felix, før jeg løfter ham opp, selv om han egentlig begynner å bli for stor til det. Maja blir stående midt på gulvet og skjelve.

«Bokser,» mumler Felix.

«Hvor mange?»

«Mange.» Han lener hodet mot halsen min.

«Flasker også,» sier Maja med store øyne.

«Vet du hvor mange?»

Hun holder skjelvende opp sju fingre.

Jeg sukker. Dersom de fikk med seg sju før de gikk, kan jeg fint anta minst ni. Høyst sannsynlig flere. Det vil være rart om det ikke er flere.

Lyder høres fra trappa. Faen. Vi var ikke stille nok. Jeg kjenner jeg angrer på at jeg ikke satte meg ned i den snøhaugen.

Jeg setter fra meg lillebroren min uten noen ord, røsker til meg rommets eneste stol og huker stolryggen under dørhåndtaket. Håper det holder.

«Kom, vi går og setter oss,» sier jeg, så lavt at de nesten ikke hører meg, og drar dem med meg til den ihjelbrukte senga.

Jeg tumler ned på springfjærmadrassen, og de setter seg på hver sin side, inntil meg. Vi er tause, stirrer på døra.

Håndtaket vrenges ned, men stoppes av stolen. Det spretter opp igjen, før det like brutalt slås ned for andre gang. Jeg legger armene mine rundt de to mindre. Han kjefter høyt fra andre siden av døren. Ingenting hørbart, alt sies for utydelig til det. Maja gråter stille. Felix begraver ansiktet sitt i genseren min, og banningen forsvinner bortover gangen, før et smell høres i det neste dør blir slått opp.

Et lite hikst krysser fireåringens lepper.

«Shh …» mumler jeg stille. Jeg drar ham ekstra godt inntil meg. Jeg stryker Maja over ryggen, og kysser Felix på hodet.

«Bokser,» hikster han.

«Flasker,» tilføyer Maja gråtkvalt.

«Det er snart nyttårsaften.» Jeg trekker dem begge tettere inntil meg. Så nært som overhodet mulig. Jeg tenker på snøfonna. Vi kunne sittet der alle tre. «Det er snart over.»

Death

DEATH

Death knocked mistakenly
on your very door.
«Are you ready?» Death asked
your child, who opened.
«Yes,» answered your child,
and left the earth
way too soon.

K. K. D. S


Kunstner bak teikning: Malin Sandvik Hovik, instagram: malineh123456

JEG SKRIVER BLOGG: Mitt ferieparadis + bildedryss fra uken

(Dette innlegget er sjanger-øvelse for min del. Etter analyse på språk og innhold skrev jeg mitt eget. Jeg mener de fleste populære blogger holder høy selvsentrert standard, og prøver å holde denne ‘feelingen’ gjennom teksten, samtidig som jeg vil formidle/promotere andre (viktigere?) ting enn hvilke 20 forskjellige hudpleieprodukter som er mine ‘go to’.
Fortell meg gjerne om du synes jeg traff Blogg-sjangeren godt eller ikke!)

______________________________________________________________________________

JEG SKRIVER BLOGG: mitt ferieparadis + bildedryss fra uken

Hei alle fine <3

Håper sommerferien deres så langt har vært ‘mazing! På mandag ettermiddag dro vi til hytten til pappa. Den er på en øy, i et gammelt fiskevær. Vi ble kjørt utover i båten Delfin, de som kjører oss ut er altså så hyggelige!


Turen dit ble nytt ute på båten. Der satt jeg med lillebroren min. Vi hadde en liten photoshoot.
Second-hand klær og redningsvest er fashionable hahah. Elsker å bruke second-hand klær, å være miljøbevisst er en ting i tiden, for å si det sånn!

Grunnen til at jeg dro dit er i hovedsak at jeg skulle jobbe som strandrydder i år! Dette var utrolig spennende for meg, jeg er jo superopptatt av miljøproblemene, og ville jo bidra! Vi skulle jobbe fem timer hver dag fra mandag til fredag (men jeg kunne ikke jobbe mandag så det ble fire dager på meg ). Sammen med meg var det fire andre ungdommer. Og vet dere hva, jeg blir rett og slett trist av alt søppelet.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er 67225437_345550983034609_8836729275458519040_n.jpg

Det var så utrolig mye, særlig flasker og taustumper. Jeg fant også sykt mange snusbokser. Så ekkelt!

Jeg har vært miljøbevisst lenge, og plukker opp søppel (5 for hvalen!) når jeg går tur osv, men denne opplevelsen satte ting virkelig i perspektiv.
Hjertet mitt gråter for alle dyrene som må lide på grunn av mennesker 🙁

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er 67557182_355395431821331_6786812230563266560_n.jpg
Søppel over alt 🙁



Jeg måtte ofc ta en del hensyn til ryggen, prolapsen er sååå annoying, men jeg måtte jo bare deale med det, og prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen. Det gikk overaskende fint, hele uka. Heldigvis!
På onsdag og torsdag var det knallfint vær, så jeg måtte så klart sole meg litt! For et nydelig vær det var!
Solkrem er mitt must når det kommer til ting å ha med på ferie, det er jo utrolig viktig.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er 67341630_2435517413392877_1769214591067226112_n.jpg

Solkremen min er fra Cosmica. Jeg kjøper min på apoteket.
Link: https://www.apotek1.no/produkter/cosmica-sun-sollotion-spf30-300ml-924774p

Solen må alle få nyte, uansett kropp!

Jeg måtte selvsagt bade også!


Jeg måtte selvsagt bade også!

På tirsdag kom rekebåten innom, rekefiskeren hadde vært ute samme dagen, omtrent en mil unna Hortavær, og vi kjøpte så vi hadde til middag på onsdagen. Utrolig kjekt å kunne kjøpe lokalt!


På fredagen plukka vi vår siste runde på ei øy før vi lasta opp i båten ‘Toppskarv’.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er 64937763_869564400083540_6701407742185177088_n.jpg
Toppskarv før vi lasta opp i båten.
Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er 67688113_375372799847847_6290265967641493504_n.jpg
Toppskarv var fylt opp til det nesten rant over.

Etter å ha kasta av all søpla på Leka var jeg utrolig varm og sliten! På veien tilbake til Hortavær nøt jeg en velfortjent is <3

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er 67453897_326214308265072_4070136907789500416_n.jpg

No pain no gain. Utrolig digg måte å bli svett og sliten på egentlig, for jeg vet jeg har gjort noe godt for verden!



Alt søppelet. 1,3 tonn!!
Digg å chille litt på brygga etter tung søppelløfting.

Hortavær er virkelig et ferieparadis for de som liker natur, å sole seg og å slappe av! Gleder meg til neste vår og sommer når jeg skal ut dit igjen!

Farvel til Namdalssyden <3

Jeg dro hjem på ettermiddagen på fredag. I dag har jeg bursdag, så jeg har tatt det helt chill, og kost meg med film og is sammen med broren min. Jeg gikk nettopp en kveldstur med en god venninne som avslutning på dagen.

Anbefaler alle å laste ned appen Tise! Kjøpte denne buksa der for en uke siden. Elsker å kjøpe brukt!
Et lite bilde fra turen.

I morgen skal jeg lade opp til tre nye uker som strandrydder. Jeg skal jobbe et annet sted og for andre arbeidsgivere. Det er fysisk slitsomt, og litt deprimerende, arbeid, for jeg får se hvor fælt mennesker behandler naturen, men samtidig så er det givende, for jeg vet jeg utgjør en forskjell, og at jeg gjør noe godt for verden. Jeg er supermotivert til de neste ukene, om bare ryggen min holder ut så lenge, haha.
Men nå tar jeg kvelden, for jeg er kjempetrøtt!

Vi ses senere, babes <3

————————————————————




Drar du?

Drar du?

Vent, hva – drar du?
Sånn, for godt?
Blei ikke vi nett kjent?
Hadde vi det ikke bra?
Og så drar du …
Det var best for deg, jeg skjønner jo det,
men hva med meg?
Skal jeg bare bli igjen her, jeg da?
Jeg er kanskje urimelig,
men jeg hadde da forventet flere år
da vi blei kjent.
Ikke dette.
Definitivt ikke dette.
Litt egoistisk av meg, da,
men man drar jo ikke fra uferdige ting?
«Vi tar det igjen når jeg kommer tilbake.»
Men, er du sikker på at du gjør det, da?
Du veit det jo ikke.
Jeg bare synes det er urettferdig,
Jeg blei jo glad i deg med vilje –
jeg trodde vi fikk nok tid.
Men så drar du helt plutselig.
Hva skjedde her nå?
Jeg er ikke helt sikker.
Men jeg håper du får det fint, da.

– K.K.D.S 

Kontrollen over livet

Sitter på rommet, og stirrer på platen med sjokolade som ligger foran meg. Jeg vet at den drukner i kalorier, men den ser jo bare så enormt fristende ut. Vet at akkurat denne platen med sjokolade har ettusenetthundre kalorier i seg. Hvis jeg velger å spise hundre gram, får jeg i meg cirka femhundre kalorier. Jeg vet at det er for mye.

Hiver sjokoladeplaten ut av vinduet på soverommet, og lener hodet ut av vinduet. Stirrer på den. Snøen som omringer den, så man kan så vidt se den gule plasten. Jeg setter meg ned på gulvet, og hører på magen som rumler som et uvær. Jeg er skrubbsulten og det kjennes ut som om magen min skrumper innover hver gang jeg lytter til lydene, men jeg vil ikke spise. 

Etter en stund, hører jeg mamma komme oppover trappa. «Kan du ikke være så snill å bare komme ned å spise. Du må ha næring,vennen min. Du har vært inne på rommet ditt i tre dager, der du ikke har spist noe. Det er ikke sunt.» hører jeg mamma gråte utenfor døren. En tåre triller nedover siden av kinnet mitt, og jeg stirrer ned på kroppen min. Lukker øynene og tenker tilbake på dagene som var før. Jeg kom på skolen, og ble møtt av «jøss, så slank du er blitt!». Nå er det mer negative blikk til det, og kommentarene er heller «du er som en fyrstikk. Du er jo grisetynn. Spiser du ingenting elle?». Likevel blir jeg glad for kommentarene, fordi det viser at det jeg driver med, fungerer akkurat som jeg vil. Jeg elsker faktisk å høre det. Det er lykke for de små ørene mine.

Plutselig våkner jeg litt til igjen, og legger merke til at mamma fremdeles står utenfor døren. Hører tårene som treffer gulvet, en etter en. Hører på stemmen hennes at hun er bekymret for meg. Har aldri hørt henne slik før, og det skremmer meg. Likevel vet jeg, at hvis jeg spiser, mister jeg kontrollen over livet. Alt går til helvete og vekta fyker opp. Jeg kan bare ikke spise. Klarer det ikke. Jeg klarer ikke lenger å nyte et eneste måltid lenger, fordi jeg vet at hvis jeg spiser, mister jeg kontrollen. 

Hører mamma gå ned trappa igjen, og jeg legger meg i senga. Stirrer opp i det kritthvite taket, og lytter til bekken utenfor. Hører flere ganger folk som kommer opp trappa, banker på døra og spør om jeg kan låse opp. Om jeg kan komme ned å spise, men jeg svarer ikke. Tomme tårer fortsetter bare å renne nedover ansiktet mitt, helt til øynene mine lukker seg.

Hører klokka ringe. Jeg kikker ned på den. Mange meldinger, tapte anrop og meldinger fra Facebook. Alle spør om hvordan det går. Svarer med smilefjes og at alt er bra. Aldri følt meg bedre. Jeg reiser meg opp av senga, og går bort til skapet. Tar på meg den hvite skjorta og den gråe buksa. Låser opp døra, og blir møtt av mamma. Hun gir meg en lang klem, og i hånden ser jeg at hun holder en sjokolade. Hvis jeg skal være veldig direkte med deg, holder hun samme sjokolade som jeg kastet ut av vinduet i går. Den som var gulfarget, og inneholdt ettusenethundre kalorier. Hun holder den foran ansiktet mitt, med tårer i øynene. Ber meg om å spise, at hun kan skaffe hva enn jeg ønsker. Rister på hodet. Går rett forbi henne og tramper ned trappen. Det lukter mat i hele huset, og det lukter godt. Nydelig, faktisk. Holder meg for nesen, og går inn på badet. Låser døren og stirrer inn i speilet. Begynner å frykte at speilet skal knuse, med tanke på det jeg står og ser på er så forferdelig. 

Låser opp døra, og øyeblikkelig treffer jeg mamma. Hun stirrer ned på meg, og i hånden holder hun igjen; en sjokolade. Den er pakket opp, så man kan se kaloriene. Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli sint. Skulle tro hun vil at jeg skal bli tjukk, og legge på meg alle de åtte kiloene jeg har mistet. Kan hun ikke bare fjerne den føkkings sjokoladen fra trynet mitt, lissom?Gi opp liksom. Mamma spør igjen om jeg ikke bare kan spise. Hun åpner munnen igjen, og spør hva pokker problemet mitt er. Jeg kjenner sinnet bygge seg oppover kroppen på meg. Rister nok en gang på hodet, og prøver å komme meg vekk fra henne. Hun holder meg igjen, og drar opp munnen min mens hun samtidig stapper sjokoladen ned det tomme spiserøret mitt. Tårene triller nedover ansiktet på meg, og følelsen av skyld er det eneste som er i meg.Skriker så høyt jeg bare klarer, og dytter henne vekk. Løper ut av huset, og retter kroppen som nå er proppet full med kalorier, mot skolen. 

Jeg ankommer skolen, og plasserer begge bena på det grønne gresset. Løper en rundt, så to, så tre. Jeg løper helt til lungene tar knekken på meg, og kroppen snart kollapser. Ting rundt meg begynner å snurre, og jeg får totalt tåkesyn. Jeg klarer ikke å fokusere. Setter meg ned på gresset, og kikker ned på klokka. Jeg har forbrent to hundre kalorier. «Faen» roper jeg høyt. Kikker rundt meg, og legger merke til at jeg ikke er alene. Reiser meg opp igjen, setter på klokka og jogger så fort jeg bare kan hjem. Pusher meg selv til det ytterste, og tar den lange omveien på fem kilometer, for å forbrenne litt ekstra. Går opp trappa, og låser meg inn på badet. Kikker på klokka igjen. Nå er det nesten seks hundre kalorier. Men er det nok? Absolutt ikke. Det blir aldri nok, og jeg blir aldri hundre prosent fornøyd.

Går bort til skapet, og finner frem tannbørsten. Stirrer ned på den, og en tåre triller nedover fjeset. Hører mamma utenfor, og hun gir seg ikke. Skriker, og banker alt hun klarer i døra. Jeg forteller mamma at hun ikke forstår, og at jeg beklager. Går bort til kanten av toalettet, og lener meg over. Kjenner det komme, langt nede fra bunnen av magesekken til den brune gørra ligger foran ansiktet mitt. Jeg kikker på skåla, og en dråpe treffer vannet. Nå er mamma helt stille, og alt jeg kan høre er vannet fra ansiktet hennes som treffer tregulvet. Etter en stund, velger jeg å låse opp døra. Mamma står foran meg, åpner munnen, men ingen ord kommer ut. Hun er helt stum, og håper på at jeg skal si noe. Sier ingenting, lener bare hodet ned mot bakken og går forbi henne. Som om ingenting skjedde inne på det badet, for bare noen minutter siden.

Går stille ned trappa, og bort til der skoene mine står. Tar den på, og knytter lissene en ekstra gang. Tar på meg den blåfargede jakka, og når jeg retter blikket mitt oppover stirrer mamma på meg, som alltid. Øynene hennes er fylt med tårer, og hendene hennes rister. Hun er stressa. Redd. Bekymret. Gir henne en lang og god klem, og sier at alt skal gå bra. At jeg har det bra. Mamma gir meg et langt kyss i pannen, og klemmer meg hardt i hånden, mens hun stryker den andre armen over ryggen min. Hun klemmer hardt inn på ribbena mine, og kjenner på mellomrommene som er mellom hvert ribben. Et par hulk kommer ut av henne, men hun sier ingenting. 

Går ut av døra, og stirrer ut på omgivelsene. Det store treet som er begynt å spire, og fuglene som synger så vakkert. Sola er framme, og det er en skyfri søndag formiddag. Slutten av mars måned, og i morgen er det allerede april. Vårfølelsen er der, og det er behagelig. Etter jeg har gått en stund, kommer jeg inn i en skog. Lukten av sevje treffer nesen min, og jeg nyter hvert sekund av lukten. Legger merke til dyrene som er på bakken, et par maur. Hører fuglene synge høyere, og ser at det sitter to fugler oppi et tre. De er fine, med fine farger på seg. Et smil kommer bredt over munnen, og jeg nyter hvert eneste sekund av turen.

Kommer inn døra igjen, og stirrer ned på klokka. Forbrent tohundre og trettini kalorier på den turen. Det kunne vært bedre, men det er vel bedre enn ingenting. Bestemmer meg for å dra på treningsrommet for å forbrenne to, kanskje tre hundre kalorier til. Når jeg kommer inn døra etter å ha vært på trening, treffer jeg mamma igjen. Hun stirrer på meg, og sier at jeg skal gå og spise. Jeg kikker sint opp på henne, og rister på hodet tre ganger. Himler med øynene, og mamma stirrer enda mer på meg. Hun gjentar igjen at jeg skal gå å spise, men denne gangen med en mer sint stemme. Går inn på kjøkkenet, og tar tak i et eple som ligger nederst i kjøleskapet. Det er hundre kalorier i dette eplet, som er hundre kalorier for mye for kroppen min. Jeg føler jeg mister kontrollen over livet, bare avsynet.

Mamma stirrer på meg, og jeg stirrer ned på det grønne eplet. Stirrer bort på mamma, og ser at hun løfter på begge øyenbrynene. Armene hennes er i kryss, og det samme er beina. Hun står og venter på at jeg skal stappe de hundre kaloriene ned spiserøret. Hundre kalorier, det er jo bare alt for mye. Jeg bestemmer meg for å forsøke, for mamma sin skyld. Tar en bit, så to, deretter tre. Når jeg er halvveis, stopper jeg. Mamma har gått på trening, og derfor er det et perfekt øyeblikk. Kaster resten av eplet i søppeldunken rundt hushjørnet og låser meg inn på badet. Stirrer ned på magen, og legger merke til ribbena mine. Beltet som jeg må stramme inn enda tre centimeter til. Magen som henger for mye ut av buksekanten, og armene som har slikt hengefett som gamle damer ofte har. En tåre triller nedover fjeset. «Det var bare på grunn av det jævla eplet. Dette ville ikke skjedd hvis mamma ikke hadde tvunget meg til å spise.» er det eneste som går gjennom tankene mine. Går bort til skapet, og finner frem tannbørsten. 

Etter tjue minutter stirrer jeg inn i speilet, og lurer frem et lite smil. Legger merke til de synlige ribbena mine, og mellomrommene som er mellom hvert av dem. Det gjør meg mer rolig. Låser opp badet, og går opp på rommet. Låser døra, og legger meg i senga. 

Plutselig hører jeg alarmen gå av, og reiser meg opp av senga med et sukk. Går ned trappa, og tar på meg skoene. Går ut i garasjen, og finner frem det brune tauet. Gjemmer det under jakka, og går inn døra igjen. Møter mamma, og sier bare at jeg skal gå en liten tur. At jeg er tilbake om to timer. Løper ut av døren, og hundre meter lenger fremme ser jeg den vakre skogen. Bladene er begynt å komme litt frem, og fuglene synger like vakkert som alltid. Det er stille, blikkstille. Brisen treffer meg i ansiktet, og været er nesten like fint som i går. Det er litt mer skyer, men temperaturen er mer behagelig. Rundt ti, kanskje nærmere femten grader. Brisen ute er god, og den treffer meg forsiktig i fjeset. Lukten av sevje er der fremdeles, og jeg nyter hvert sekund av det. Holder tauet hardt i hånden, og smiler forsiktig. Dette er min dommedag, og det er det beste for alle. Nå har jeg fullstendig kontroll over livet mitt igjen. En gang for alle.

Guten i sin mors poncho

No har eg nett vore i hovudstaden på prisutdeling. Fritt ord har ein årleg konkurranse for VGS-elevar. I år var temaet ‘Tegning som ytring’, og mitt bidrag var diktet ‘Guten i sin mors ponco’. Eg vann ein av to andreprisar. Under kan du lese diktet. – KS


Guten i sin mors poncho

Ein gut på sju
teikna ei teikning
med alvorstema
og fekk beskjed
om å teikne noko anna.

Det er vel meir passande
med båt og bil og sumardraumar
enn mareritt og store flaumar
som me druknar i.
I ein barneskule.
I ein teiknepause.

Ein gut på åtte
har teikna fleire teikningar,
og ein gut ber.
Men guten sluttar.
Han har gitt mange hint til no,
ingen ser.

Ein gut på ni
leiker ikkje lenger.
Guten er stille og for seg sjølv
og ikkje lenger sosial.
Mor hans forstår ikkje
kor gladguten vart av.

Ein gut på ti
blir undersøkt av instansane.
Av alle saman, det har blitt ei vane.
Han har forklart for lenge sia,
men ingen brydde seg.
‘Det nyttar ikkje seie frå.’

Ein gut på elleve
søv i mor si sin poncho.
Dei sit saman i sofaen, han inntil ho.
Dei blir større, åtferdsproblema;
vald mot medelevar, mot læraren,
ingen forstår.
Og tida går.

Ein gut på tolv
tok livet av seg.
Ingen forstod.
Gutar på tolv gjer jo ikkje sånt,
eller?

Men ein gut på sju
han sa ifrå,
med teikninga,
og fekk beskjed
om å teikne
noko anna.

Bilete frå utstillinga .


Tårene flyr

Han står i køa,
Innsjekking snart.
Hun kommer i
motsatt fil –
med nesa i telefonen.

Plutselig sakker hun av,
og han blir var at
tårene hennes presser på.
Hun forsøker å holde igjen,
men det sildrer.

Innsjekkinga starter men
han går ut av køa.
«Hei du!» roper han.
«Hvem jeg?» svarer hun
«Ja du ja !».
«Det går bra sjø!» sier han
«Jeg vet det!» svarer hun.

Fem sekunder, et øyeblikk.
Kanskje et viktig ett.

Han sitter på neste fly,
og tårene fløy,
en annen veg.