Sitter på rommet, og stirrer på platen med sjokolade som ligger foran meg. Jeg vet at den drukner i kalorier, men den ser jo bare så enormt fristende ut. Vet at akkurat denne platen med sjokolade har ettusenetthundre kalorier i seg. Hvis jeg velger å spise hundre gram, får jeg i meg cirka femhundre kalorier. Jeg vet at det er for mye.

Hiver sjokoladeplaten ut av vinduet på soverommet, og lener hodet ut av vinduet. Stirrer på den. Snøen som omringer den, så man kan så vidt se den gule plasten. Jeg setter meg ned på gulvet, og hører på magen som rumler som et uvær. Jeg er skrubbsulten og det kjennes ut som om magen min skrumper innover hver gang jeg lytter til lydene, men jeg vil ikke spise. 

Etter en stund, hører jeg mamma komme oppover trappa. «Kan du ikke være så snill å bare komme ned å spise. Du må ha næring,vennen min. Du har vært inne på rommet ditt i tre dager, der du ikke har spist noe. Det er ikke sunt.» hører jeg mamma gråte utenfor døren. En tåre triller nedover siden av kinnet mitt, og jeg stirrer ned på kroppen min. Lukker øynene og tenker tilbake på dagene som var før. Jeg kom på skolen, og ble møtt av «jøss, så slank du er blitt!». Nå er det mer negative blikk til det, og kommentarene er heller «du er som en fyrstikk. Du er jo grisetynn. Spiser du ingenting elle?». Likevel blir jeg glad for kommentarene, fordi det viser at det jeg driver med, fungerer akkurat som jeg vil. Jeg elsker faktisk å høre det. Det er lykke for de små ørene mine.

Plutselig våkner jeg litt til igjen, og legger merke til at mamma fremdeles står utenfor døren. Hører tårene som treffer gulvet, en etter en. Hører på stemmen hennes at hun er bekymret for meg. Har aldri hørt henne slik før, og det skremmer meg. Likevel vet jeg, at hvis jeg spiser, mister jeg kontrollen over livet. Alt går til helvete og vekta fyker opp. Jeg kan bare ikke spise. Klarer det ikke. Jeg klarer ikke lenger å nyte et eneste måltid lenger, fordi jeg vet at hvis jeg spiser, mister jeg kontrollen. 

Hører mamma gå ned trappa igjen, og jeg legger meg i senga. Stirrer opp i det kritthvite taket, og lytter til bekken utenfor. Hører flere ganger folk som kommer opp trappa, banker på døra og spør om jeg kan låse opp. Om jeg kan komme ned å spise, men jeg svarer ikke. Tomme tårer fortsetter bare å renne nedover ansiktet mitt, helt til øynene mine lukker seg.

Hører klokka ringe. Jeg kikker ned på den. Mange meldinger, tapte anrop og meldinger fra Facebook. Alle spør om hvordan det går. Svarer med smilefjes og at alt er bra. Aldri følt meg bedre. Jeg reiser meg opp av senga, og går bort til skapet. Tar på meg den hvite skjorta og den gråe buksa. Låser opp døra, og blir møtt av mamma. Hun gir meg en lang klem, og i hånden ser jeg at hun holder en sjokolade. Hvis jeg skal være veldig direkte med deg, holder hun samme sjokolade som jeg kastet ut av vinduet i går. Den som var gulfarget, og inneholdt ettusenethundre kalorier. Hun holder den foran ansiktet mitt, med tårer i øynene. Ber meg om å spise, at hun kan skaffe hva enn jeg ønsker. Rister på hodet. Går rett forbi henne og tramper ned trappen. Det lukter mat i hele huset, og det lukter godt. Nydelig, faktisk. Holder meg for nesen, og går inn på badet. Låser døren og stirrer inn i speilet. Begynner å frykte at speilet skal knuse, med tanke på det jeg står og ser på er så forferdelig. 

Låser opp døra, og øyeblikkelig treffer jeg mamma. Hun stirrer ned på meg, og i hånden holder hun igjen; en sjokolade. Den er pakket opp, så man kan se kaloriene. Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli sint. Skulle tro hun vil at jeg skal bli tjukk, og legge på meg alle de åtte kiloene jeg har mistet. Kan hun ikke bare fjerne den føkkings sjokoladen fra trynet mitt, lissom?Gi opp liksom. Mamma spør igjen om jeg ikke bare kan spise. Hun åpner munnen igjen, og spør hva pokker problemet mitt er. Jeg kjenner sinnet bygge seg oppover kroppen på meg. Rister nok en gang på hodet, og prøver å komme meg vekk fra henne. Hun holder meg igjen, og drar opp munnen min mens hun samtidig stapper sjokoladen ned det tomme spiserøret mitt. Tårene triller nedover ansiktet på meg, og følelsen av skyld er det eneste som er i meg.Skriker så høyt jeg bare klarer, og dytter henne vekk. Løper ut av huset, og retter kroppen som nå er proppet full med kalorier, mot skolen. 

Jeg ankommer skolen, og plasserer begge bena på det grønne gresset. Løper en rundt, så to, så tre. Jeg løper helt til lungene tar knekken på meg, og kroppen snart kollapser. Ting rundt meg begynner å snurre, og jeg får totalt tåkesyn. Jeg klarer ikke å fokusere. Setter meg ned på gresset, og kikker ned på klokka. Jeg har forbrent to hundre kalorier. «Faen» roper jeg høyt. Kikker rundt meg, og legger merke til at jeg ikke er alene. Reiser meg opp igjen, setter på klokka og jogger så fort jeg bare kan hjem. Pusher meg selv til det ytterste, og tar den lange omveien på fem kilometer, for å forbrenne litt ekstra. Går opp trappa, og låser meg inn på badet. Kikker på klokka igjen. Nå er det nesten seks hundre kalorier. Men er det nok? Absolutt ikke. Det blir aldri nok, og jeg blir aldri hundre prosent fornøyd.

Går bort til skapet, og finner frem tannbørsten. Stirrer ned på den, og en tåre triller nedover fjeset. Hører mamma utenfor, og hun gir seg ikke. Skriker, og banker alt hun klarer i døra. Jeg forteller mamma at hun ikke forstår, og at jeg beklager. Går bort til kanten av toalettet, og lener meg over. Kjenner det komme, langt nede fra bunnen av magesekken til den brune gørra ligger foran ansiktet mitt. Jeg kikker på skåla, og en dråpe treffer vannet. Nå er mamma helt stille, og alt jeg kan høre er vannet fra ansiktet hennes som treffer tregulvet. Etter en stund, velger jeg å låse opp døra. Mamma står foran meg, åpner munnen, men ingen ord kommer ut. Hun er helt stum, og håper på at jeg skal si noe. Sier ingenting, lener bare hodet ned mot bakken og går forbi henne. Som om ingenting skjedde inne på det badet, for bare noen minutter siden.

Går stille ned trappa, og bort til der skoene mine står. Tar den på, og knytter lissene en ekstra gang. Tar på meg den blåfargede jakka, og når jeg retter blikket mitt oppover stirrer mamma på meg, som alltid. Øynene hennes er fylt med tårer, og hendene hennes rister. Hun er stressa. Redd. Bekymret. Gir henne en lang og god klem, og sier at alt skal gå bra. At jeg har det bra. Mamma gir meg et langt kyss i pannen, og klemmer meg hardt i hånden, mens hun stryker den andre armen over ryggen min. Hun klemmer hardt inn på ribbena mine, og kjenner på mellomrommene som er mellom hvert ribben. Et par hulk kommer ut av henne, men hun sier ingenting. 

Går ut av døra, og stirrer ut på omgivelsene. Det store treet som er begynt å spire, og fuglene som synger så vakkert. Sola er framme, og det er en skyfri søndag formiddag. Slutten av mars måned, og i morgen er det allerede april. Vårfølelsen er der, og det er behagelig. Etter jeg har gått en stund, kommer jeg inn i en skog. Lukten av sevje treffer nesen min, og jeg nyter hvert sekund av lukten. Legger merke til dyrene som er på bakken, et par maur. Hører fuglene synge høyere, og ser at det sitter to fugler oppi et tre. De er fine, med fine farger på seg. Et smil kommer bredt over munnen, og jeg nyter hvert eneste sekund av turen.

Kommer inn døra igjen, og stirrer ned på klokka. Forbrent tohundre og trettini kalorier på den turen. Det kunne vært bedre, men det er vel bedre enn ingenting. Bestemmer meg for å dra på treningsrommet for å forbrenne to, kanskje tre hundre kalorier til. Når jeg kommer inn døra etter å ha vært på trening, treffer jeg mamma igjen. Hun stirrer på meg, og sier at jeg skal gå og spise. Jeg kikker sint opp på henne, og rister på hodet tre ganger. Himler med øynene, og mamma stirrer enda mer på meg. Hun gjentar igjen at jeg skal gå å spise, men denne gangen med en mer sint stemme. Går inn på kjøkkenet, og tar tak i et eple som ligger nederst i kjøleskapet. Det er hundre kalorier i dette eplet, som er hundre kalorier for mye for kroppen min. Jeg føler jeg mister kontrollen over livet, bare avsynet.

Mamma stirrer på meg, og jeg stirrer ned på det grønne eplet. Stirrer bort på mamma, og ser at hun løfter på begge øyenbrynene. Armene hennes er i kryss, og det samme er beina. Hun står og venter på at jeg skal stappe de hundre kaloriene ned spiserøret. Hundre kalorier, det er jo bare alt for mye. Jeg bestemmer meg for å forsøke, for mamma sin skyld. Tar en bit, så to, deretter tre. Når jeg er halvveis, stopper jeg. Mamma har gått på trening, og derfor er det et perfekt øyeblikk. Kaster resten av eplet i søppeldunken rundt hushjørnet og låser meg inn på badet. Stirrer ned på magen, og legger merke til ribbena mine. Beltet som jeg må stramme inn enda tre centimeter til. Magen som henger for mye ut av buksekanten, og armene som har slikt hengefett som gamle damer ofte har. En tåre triller nedover fjeset. «Det var bare på grunn av det jævla eplet. Dette ville ikke skjedd hvis mamma ikke hadde tvunget meg til å spise.» er det eneste som går gjennom tankene mine. Går bort til skapet, og finner frem tannbørsten. 

Etter tjue minutter stirrer jeg inn i speilet, og lurer frem et lite smil. Legger merke til de synlige ribbena mine, og mellomrommene som er mellom hvert av dem. Det gjør meg mer rolig. Låser opp badet, og går opp på rommet. Låser døra, og legger meg i senga. 

Plutselig hører jeg alarmen gå av, og reiser meg opp av senga med et sukk. Går ned trappa, og tar på meg skoene. Går ut i garasjen, og finner frem det brune tauet. Gjemmer det under jakka, og går inn døra igjen. Møter mamma, og sier bare at jeg skal gå en liten tur. At jeg er tilbake om to timer. Løper ut av døren, og hundre meter lenger fremme ser jeg den vakre skogen. Bladene er begynt å komme litt frem, og fuglene synger like vakkert som alltid. Det er stille, blikkstille. Brisen treffer meg i ansiktet, og været er nesten like fint som i går. Det er litt mer skyer, men temperaturen er mer behagelig. Rundt ti, kanskje nærmere femten grader. Brisen ute er god, og den treffer meg forsiktig i fjeset. Lukten av sevje er der fremdeles, og jeg nyter hvert sekund av det. Holder tauet hardt i hånden, og smiler forsiktig. Dette er min dommedag, og det er det beste for alle. Nå har jeg fullstendig kontroll over livet mitt igjen. En gang for alle.